text vs. romance

Oslo om høsten har noe over seg. Et drypp av magi. Og ekstra magisk er det når man har sett Oslo, 31. august på kino og etterpå ser hovedpersonen i Reprise på bussen. Selv om jeg kjenner mørket lure bak neste hjørne og lukter kald vind, er det ganske okei med høst. Mange planer er lagt, men halvparten av den koker nok bort i kålen. Som det heter. Får i kål. Ikke ulveklær. Sommeren var veldig fin. Jeg kom meg aldri til kysten på Nordvestlandet. Men det ble bading i saltvann på Hvaler. Fint det også. Ellers var det jobb, jobb, male stua, spise og løpe, løpe. Og plukking av epler. Men tilbake til store O. På fredag feiret vi nemlig at UiO har nådd den anseelige alderen 200 år. Universitetet hadde tatt på seg spanderbuksa og det fløt av cava og rødvin. Ikke å forakte. Jens Pikenes, en stuntmann og Big Bang med besøk av blant annet Lars Lillo Stenberg var også... ganske okei. Men noe av det også litt kleint. Plutselig, når vi stod utenfor sv og hørte Jens Pikenes vrøvle og en stuntmann gni seg inn i babyolje, var det visst ikke så viktig å være så intellektuelle lenger. Eller ble det litt pinlig? Det druknet uansett i cava. Ellers leser jeg om vårt forhold til ting. Tingenes verden. Hvordan vi leser betydning inn i ting. Følelser og relasjoner, som om det var mennesker. Og så leser jeg Bakhtin og Said. Jeg har aldri vært, og blir nok aldri noen god litteratur-student. Det er stor forskjell på å være glad i å lese bøker og å studere litteratur og forstå hundre år gamle teorier, det sa aldri norsklæreren noe om.

PS. Tomatene fra bildet under ble faktisk kjempegode.