onsdag 20. juli 2011

Kall meg gjerne ignorant, lite verdensvant og umoden. Jeg har vært på en to ukers reise i Kina og hatt det fantastisk. Jeg, som etter å ha vært to år på festival sverget på å aldri mer bo kummerlig på tur, aldri mer dusje i fellesdusj eller gå på do som bokstavelig talt bader i dritt, har bodd på hostel, gått på squattingdo, dusjet i dusjer som var tette av andres hår, sovet i mugglukt og spist uhygenisk mat fra stusselige utekjøkken, og det har ikke brydd meg det minste! Jeg som trodde jeg var miss Prippen, jeg hadde aldri trodd dette ville skje. Å bo på hostel er helt kurant, bortsett fra grusom "continental breakfast" og "fresh" juice. Drikke øl til fem kroner flaska, snakke gebrokkent engelsk med randoms, høre på høy musikk og dele rom med fremmede. Alt det er faktisk mer enn levelig. Og plutselig slår det meg at jeg ikke trenger å forhaste meg. At livet består av en nesten uendelig masse tid. At jeg har så mye av den at jeg kan sløse. At jeg ikke behøver å stresse med verken utdanning, barnehageplass, jobb, og så videre enda. Livet mitt har ikke noe endelig mål. Hva har jeg trodd var målet? Fast jobb og selveid leilighet? Ja. Men hva så da, når jeg har det? Da skal jeg ha samme jobben resten av livet, til jeg blir pensjonist? Javel. Men jeg trenger ikke å få denne faste jobben enda. Ikke at jeg er misfornøyd med det livet jeg har, men jeg vil ha mer! Mer liv. Plutselig gikk det opp for meg at verken lykken eller målet er å bli ferdig med studiene og få dette ordnede livet. Målet er å ha det fint hver dag. Det er sikkert det som menes med at veien blir til mens man går osv. Jeg må altså tenke på lykken her og nå, og når noe av lykken befant seg skvist mellom to uker i Kina, da er det sikkert enda mer av den et eller annet sted der ute.