jubel.

Dagene går med til turister i 60-årene. Resten av tiden går med til sol. Jeg står i fare for å bli lat. Så jeg jogger. Jeg puster tungt og jogger. Egentlig hater jeg å jogge, jeg gjør det bare for å føle meg bra etterpå. Så leser jeg Dag og Tid og Peer Gynt. Og Jubel av Lars Saabye-Christensen og innser at jeg har blitt en snobb. Jeg synes herr Saabye-Christensen er pretensiøs. Med hvilken rett? spør jeg meg selv. Helt uten rett. Det er nettopp derfor det er så irriterende at jeg irriterer meg over boka. Det er som Jonathan Grep sier, Tobias ferjemanns sparkstøtte er sparkstøttenes sparkstøtte. Jeg er irritasjonens irritasjon. Og videre. Er det ikke lov å være pretensiøs? (Det er jo dette som er problemet mitt. Alle innvendingene, over alt.) [pretensiøs  som har for store pretensjoner; selvovervurderende: det er vel noe pretensiøst av ham å søke direktørstillingen]  Jeg må passe meg for ikke å fyre opp under janteloven. Det er jo likefremt dårlig. Vær så god, feel free, søk på direktørstillingen.