Melankolien sniker seg fra de innerste hjørner idet jeg logger meg inn på blogger. Det er nok en indre og ukjent lengsel som rir meg når jeg logger meg inn.

Oslo er kald som alltid. Dere har rett jævler, som studerer i Trondheim, Oslo er en kald by. Værmessig. Besøk og vin er stas. I morgen er det 50-årskalas. (rim)

Joda. Jeg lurer fremdeles på hvor jeg ender opp her i verden. Hadde vært greit med et hint. Særlig når ting ikke ser ut slik som en hadde trodd. Men alt er jo utforutsigbart, om ingen hadde skjønt det fra før, så er det faktisk ingenting som heter skjebne. Alle disse småting i hverdagen er ikke deler av noe større, noe viktig. De er bare... tilfeldigheter. Det har jeg ikke gjort siden du så Sesam Stasjon, sa han. Og jeg lo. Det stemte nok. En tilfeldighet fikk meg til å innse at jeg er tjue år og har temmelig mye ugjort.

Det har snødd på Nordvestlandet, men snart er nok snøen redusert (?) til vann. Hva har størst volum av snø og vann? Når snøen tines føles det som det er vann over alt, det flommer over.
Etterpå skal jeg se verdens beste Ragni, det blir bra. Det blir mer en bra! Hun er verdens beste, selv om vi ikke snakker sammen like ofte som før. Men sånn er det, man er seg selv nok akkurat der man er i verden, og det gjelder de fleste.
På søndag gikk jeg på ski, over en mil. Ikke at det er så langt, særlig ikke med tanke på at fem kilometer var nedoverbakke. Men det var fint å komme til Stenfjellhytta og kjøpe solbærtoddy og wienerbrød. Det er egentlig det fineste med turen. Jeg kunne gått på ski hver dag.
Hittil i ferien har jeg lest to bøker og det river og sliter i meg. Jeg vet ikke om det er på grunn av bøkene, eller om det er på grunn av noe annet. Jeg tror det siste. "La meg synge deg stille sanger" med referanser til Karin Boye som jeg hadde på pensum i høst, var en tåredryppende lese hele natta-bok. Om den store kjærligheten og den trygge kjærligheten. Om ikke-kjærlighet og vennskap. Hva er viktigst? Det var kanskje ikke spørsmålet. Den andre er "Yatzy" og den er fin og trist og fester seg til hjertet med et sugerør.
Snart skal jeg lese videre i "Edward Nansen". Så skal jeg lese "Gösta Berlings saga" som jeg har lest før og "Juloriatoriet", fordi jeg har dem på pensum. Det er egentlig ganskje kjipt å studere litteratur og bli nødt til å lese ting.

Jeg drar skuldrene opp til ørene og leser litteraturhistorie til skuldrene faller ned av seg selv. Av krampe.
Så sier jeg at jeg må puste med magen og la tyngdekraften holde skuldrene nede hele tiden.
Men det er så mye man må tenke på. Det er mørkt ute og inne.

Det er sånn når man drømmer noe fint, at man bruker hele dagen etterpå til å drømme seg tilbake dit. Sånn sett drømmer man dobbelt. Vi var på kino i ett sett, i allskens rare saler; det var enorme auditorier, små klasserom, omvendte amfier (noe som betød at vi var nødt til å snu oss og få vondt i nakken for å se filmen), det var Operaen i Bjørvika og den fattige kinoen i Konsul Knudtzons gate 4. Vi hadde med oss niste og kaffe på termos og så på middelmådige animasjonsfilmer, laget av middelmådige filmmakere og syntes det sto til. Etter hvert ble vi nok leie likevel, for plutselig befant vi oss i et rom som var kledd i grønn og rosa kløvertapet. Som vi etter litt vin skulle dekorere med hvit maling. Vi malte store og små hjerter og danset til vi sovnet. Så våknet vi igjen, og malte enda et hjerte. Et skjevt og usymmetrisk hjerte. Egentlig et nokså stygt lite hjerte. Vi fikk det liksom ikke helt til. Så gikk jeg ut av døra.

Hva skjer med kvinner i 50årene? Hvorfor setter de plutselig nesa i sky, drar munnvikene konsekvent nedover, klipper seg kort og "barskt", kler seg i uformelige "barske" og "spreke" klær som er fem størrelser for store og kjøper lik turdress til seg selv og mannen? Hvorfor blir albuene spissere og spissere? Hvorfor blir de mer og mer nebbete? Hvorfor er de så bitre?

Menn i 50årene derimot, blir fylt av en endeløs godhet. Onkelvitsene kommer oftere enn før og ingenting er så etterlengtet som en klem. De ønsker ingen noe vondt og når konene pirker på dem, kommer et ørlite sukk fra nederst i strupen, etterfulgt av et ørlite smil til de som var vitner til opptrinnet.

(Dette gjelder selvsagt ikke min mamma.)