Oslo om høsten har noe over seg. Et drypp av magi. Og ekstra magisk er det når man har sett Oslo, 31. august på kino og etterpå ser hovedpersonen i Reprise på bussen. Selv om jeg kjenner mørket lure bak neste hjørne og lukter kald vind, er det ganske okei med høst. Mange planer er lagt, men halvparten av den koker nok bort i kålen. Som det heter. Får i kål. Ikke ulveklær. Sommeren var veldig fin. Jeg kom meg aldri til kysten på Nordvestlandet. Men det ble bading i saltvann på Hvaler. Fint det også. Ellers var det jobb, jobb, male stua, spise og løpe, løpe. Og plukking av epler. Men tilbake til store O. På fredag feiret vi nemlig at UiO har nådd den anseelige alderen 200 år. Universitetet hadde tatt på seg spanderbuksa og det fløt av cava og rødvin. Ikke å forakte. Jens Pikenes, en stuntmann og Big Bang med besøk av blant annet Lars Lillo Stenberg var også... ganske okei. Men noe av det også litt kleint. Plutselig, når vi stod utenfor sv og hørte Jens Pikenes vrøvle og en stuntmann gni seg inn i babyolje, var det visst ikke så viktig å være så intellektuelle lenger. Eller ble det litt pinlig? Det druknet uansett i cava. Ellers leser jeg om vårt forhold til ting. Tingenes verden. Hvordan vi leser betydning inn i ting. Følelser og relasjoner, som om det var mennesker. Og så leser jeg Bakhtin og Said. Jeg har aldri vært, og blir nok aldri noen god litteratur-student. Det er stor forskjell på å være glad i å lese bøker og å studere litteratur og forstå hundre år gamle teorier, det sa aldri norsklæreren noe om.

PS. Tomatene fra bildet under ble faktisk kjempegode.

Kall meg gjerne ignorant, lite verdensvant og umoden. Jeg har vært på en to ukers reise i Kina og hatt det fantastisk. Jeg, som etter å ha vært to år på festival sverget på å aldri mer bo kummerlig på tur, aldri mer dusje i fellesdusj eller gå på do som bokstavelig talt bader i dritt, har bodd på hostel, gått på squattingdo, dusjet i dusjer som var tette av andres hår, sovet i mugglukt og spist uhygenisk mat fra stusselige utekjøkken, og det har ikke brydd meg det minste! Jeg som trodde jeg var miss Prippen, jeg hadde aldri trodd dette ville skje. Å bo på hostel er helt kurant, bortsett fra grusom "continental breakfast" og "fresh" juice. Drikke øl til fem kroner flaska, snakke gebrokkent engelsk med randoms, høre på høy musikk og dele rom med fremmede. Alt det er faktisk mer enn levelig. Og plutselig slår det meg at jeg ikke trenger å forhaste meg. At livet består av en nesten uendelig masse tid. At jeg har så mye av den at jeg kan sløse. At jeg ikke behøver å stresse med verken utdanning, barnehageplass, jobb, og så videre enda. Livet mitt har ikke noe endelig mål. Hva har jeg trodd var målet? Fast jobb og selveid leilighet? Ja. Men hva så da, når jeg har det? Da skal jeg ha samme jobben resten av livet, til jeg blir pensjonist? Javel. Men jeg trenger ikke å få denne faste jobben enda. Ikke at jeg er misfornøyd med det livet jeg har, men jeg vil ha mer! Mer liv. Plutselig gikk det opp for meg at verken lykken eller målet er å bli ferdig med studiene og få dette ordnede livet. Målet er å ha det fint hver dag. Det er sikkert det som menes med at veien blir til mens man går osv. Jeg må altså tenke på lykken her og nå, og når noe av lykken befant seg skvist mellom to uker i Kina, da er det sikkert enda mer av den et eller annet sted der ute.

juni

Jobber hver dag. 10 til 17. så drar jeg hjem og soler meg i kald vind med pus på fanget. når jeg legger meg, snakker jeg med A på skype til etter jeg har sovna og det egentlig bare er han som snakker. og så våkner jeg åtte timer etterpå og spiser frokost under lerketreet. men om en uke, da drar jeg til kina!

tilværelsen etter eksamen, sommer 2011

Ting er okei akkurat nu! Det har vært litt så som så siden oktober. Men guess thats called life. En periode, sier G. Akkurat sånn var jeg også i begynnelsen av 20åra. Midt mellom alt. Uten å vite hva man faktisk er mellom. For hva vil jeg? Bortsett fra å drikke vin, røyke sigaretter, ha fine klær og høye hæler? hehe. Joda. Jeg vil ta en mastergrad. Etter å ha snakket med T på fest på fredag vil jeg på utveksling. Men det har jeg villet hundre ganger før. Nok en gang en drakamp mellom alt. Mellom, mellom, mellom, mellom. Havner jeg noen gang på en kant? Forhåpentligvis. Jeg har lugg igjen da, og det føles i det minste helt riktig, selv om jeg ser ut som en Joni Mitchell ripoff. Men, så jeg er vel på vei et sted. Finner meg sjæl. Og så har jeg gjenoppdaget Rythms del mundo, det er småharry og herlig. Gjør dagen hakket bedre. (: