Så skriver jeg dette for å forplikte meg. Stod opp med stor hjelp fra M og kaffe, og greide å være på lesesalen før ni (jeg kom til og med før lesesalkjærringa. Lesesalkjærringa er hun jeg sitter ved siden av. Hun er minst seksti år og har fått (tatt?) to pulter som hun breier seg på, utover. En med pc og en hun leser og gud ved hva hun gjør ved. Hun har slippers her også. Fra åttitallet. Og alt hun har med seg, fra bøker, penner og ark til mat, er pakket inn i slike tynne plastposer som man har frukt&grønt i i butikken. Krislekrasle. Koker vann og lager pulverkaffe på tv-kanne. Ja, det gjør hun faktisk. I dag har hun tatt ibruk en tredje pult, den brukes til søppel og rot. Jeg er irritert). Prøver å skrive. Nå skriver jeg. Det går sakte. Eller. Det går rykkevis. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. Brand. Men det er jo Peer. Peer, Peer, min Peer. Skriver. Stopper. Surfer. Skriver. Stopper.

Høsten hittil har vært M, teater, Ibsen, Cinemateket, søster og dette uendelige mørket. Klumpen som hopper opp, slår og slår meg fort og hardt i mellomgulvet. Men som er i ferd med å forsvinne, som glir bort. Med litt hjelp. From my friends. Jeg husker ikke så mye. Alt går så fort uansett.

I dag er det sol. Sol og vind lager spill på pultene i Henrik Wergelands hus. Planen er å skrive en side til. Lese Paul de Man (postpostpost-etellerannet changed my life!) og skumme litt Culler. Jogge. Løpe det av. Vaske hus. Fra spøk til revolver, det er en 17kvm-hybel. Et kott. En lugar! EN LUGAR. Er så lei av det. Og se Breaking Bad. s1e1. Drikke Madeira kanskje. Selv om jeg får vondt i hodet og blir trøtt. Fra kortstokk-glassene etter bestemor. Jeg drømte om det i natt. Om glassene, Madeiraen, Martin.

Juni2012, pre-sommer. Ibsens modernisme og lavthengende lampe, store skjegg og løvemanke. Siste par dager hos Prøysen. Besøk av de høye herrer. Stadig trykk i tinningene. Men har fått fatt på en fin kvast med villblomster og har et lyst rom med utsikt. Kald vind og noe sol. Sovner på kassen på verandaen, blir survete og har røde striper på kinnet, likevel fint. Minus for uteblivelsen til lille gamle pus. Pluss for muligheten for biltur i juli. Trenger en hårklipp, men tenker på det fraværende eller kanskje tilstedeværende beløpet på kredittkortet. Samtidig, neste måned kommer pengene. En bakke med en manglende sykkelheis er også ganske langt unna.

en uke

Først var jeg på Blindern og var til bry for Guri i 12. etasje på Niels Treschows hus mens hun var, er, i innspurten på avhandlingen sin.

Så gikk jeg alene gjennom Sofienbergparken med visshet og usikkerhet om noen ventet meg på andre siden.

På Carl Berner var det som alltid fryd og obskure himmelfenomener.

Så kjørte vi nordover. Og møtte skyene. Som beveger stjernene.

Og snøen da. Snøen i Møst var uendelig.

Martine og jeg var to gladjenter på fest, pynta oss med glitter på genseren.

Alle ville vise sitt glade åsyn til Ragni.

På biltur med pappa og bestemor, innerst på Ormsetstranda hadde naturen vunnet. Revansje.

Men den var beseiret for et par tiår siden.

fine ting hittil i 2012

Ifølge horoskopet for 2012, er dette året mitt år. Dette er noe av det som har vært bra hittil: Guri generelt, en fin helg med Ragni, fine oslo-venner, masse trening med de nevnte, yoga på torsdager, naboen som, iført slåbråkk, henter avisa sammen med katten sin, når fire busser møtes i en rundkjøring i rushen og bussjåførene venter og hjelper hverandre gjennom med et smil, de halvveis vellykka lappene mamma lagde til dessert når jeg var hjemme, å være i Møst og det regner og det er storm og vi går på Brendtberget med hodelykt om kvelden, å ha Mia (katten) sovende i håret mitt om natta, Vinnis blikk når han ser bort og liksom blåser her, å dra på Henie Onstad og spise og se, å bo på Carl Berner med vaskemaskin og oppvaskmaskin (!), å spise konfekt som Guri hadde med hjem fra Paris, å få nye fine madshusski, å gå på skitur sammen med den lille hunden Bono, å ha fått iPhone og kan høre på masse musikk hele tida, at sola akkurat nå går ned over et vakkert og vinterkaldt Oslo.

Jeg tenker at det burde gått an å trekke en tanke ut av hodet slik man trekker enden på et nøste ut fra midten, og klippe den av. Jeg så naturligvis eternal sunshine of a spotless mind i går. Så da skjønner jeg jo egentlig at det ikke går an. Ikke bare fysisk, men også fordi vi assosierer og konnoterer og relaterer og alt henger sammen. Dessuten har jeg lest Deleuze og Guattari dette semesteret, og hvis verden er et rhizom, og vi alle inngår i ulike oppstillinger og sammenstillinger og bevegelser og steder og gud vet hva, så er det jo en enda mer umulig tanke. Vi er alle bliven-noe annet. Så da får tankene bare bli der de er. Hadde forresten vært et bedre konsept om man kunne plante en tanke fysisk i hodet.
#snart eksamen

passe sakte lavt

I går var jeg på Nationaltheateret og så Chet spiller ikke her, og det syns jeg du også skal gjøre om du liker å jakte på lykke; jakte på den ene tonen; at Daniel selvsagt valgte å spille saksofon når Chet spilte trompet; drum bar; at svaret er på et 'enten eller' aldri er 'samme det', for det er jo nettopp det det ikke er; at det kanskje er flaks; saabye-christensenske formuleringer; chet baker; thorbjørn harrs stemme; cool; my funny valentine; at lykken er 6 minutter av et 35 år gammelt liv.

Chet Baker døde 13. mai 1988 da han falt ut av et hotellvindu, i en blanding av heroin- og kokainrus. Lenge før det så han sånn ut og var cool. Han spilte trompet og sang seg lavmelt inn på de kuleste stedene, inn i alles øreganger. Og sitter der egentlig fremdeles.

Snakker om magi,

cinemagraphs.com

Mellom 8. desember 2009 og 22. april 2010, som var henholdsvis en tirsdag og en fredag, resulterte 282 søk på "usymmetrisk hjerte" i treff på denne siden. Jeg lurer på hva de egentlig var ute etter.

Oslo om høsten har noe over seg. Et drypp av magi. Og ekstra magisk er det når man har sett Oslo, 31. august på kino og etterpå ser hovedpersonen i Reprise på bussen. Selv om jeg kjenner mørket lure bak neste hjørne og lukter kald vind, er det ganske okei med høst. Mange planer er lagt, men halvparten av den koker nok bort i kålen. Som det heter. Får i kål. Ikke ulveklær. Sommeren var veldig fin. Jeg kom meg aldri til kysten på Nordvestlandet. Men det ble bading i saltvann på Hvaler. Fint det også. Ellers var det jobb, jobb, male stua, spise og løpe, løpe. Og plukking av epler. Men tilbake til store O. På fredag feiret vi nemlig at UiO har nådd den anseelige alderen 200 år. Universitetet hadde tatt på seg spanderbuksa og det fløt av cava og rødvin. Ikke å forakte. Jens Pikenes, en stuntmann og Big Bang med besøk av blant annet Lars Lillo Stenberg var også... ganske okei. Men noe av det også litt kleint. Plutselig, når vi stod utenfor sv og hørte Jens Pikenes vrøvle og en stuntmann gni seg inn i babyolje, var det visst ikke så viktig å være så intellektuelle lenger. Eller ble det litt pinlig? Det druknet uansett i cava. Ellers leser jeg om vårt forhold til ting. Tingenes verden. Hvordan vi leser betydning inn i ting. Følelser og relasjoner, som om det var mennesker. Og så leser jeg Bakhtin og Said. Jeg har aldri vært, og blir nok aldri noen god litteratur-student. Det er stor forskjell på å være glad i å lese bøker og å studere litteratur og forstå hundre år gamle teorier, det sa aldri norsklæreren noe om.

PS. Tomatene fra bildet under ble faktisk kjempegode.

Kall meg gjerne ignorant, lite verdensvant og umoden. Jeg har vært på en to ukers reise i Kina og hatt det fantastisk. Jeg, som etter å ha vært to år på festival sverget på å aldri mer bo kummerlig på tur, aldri mer dusje i fellesdusj eller gå på do som bokstavelig talt bader i dritt, har bodd på hostel, gått på squattingdo, dusjet i dusjer som var tette av andres hår, sovet i mugglukt og spist uhygenisk mat fra stusselige utekjøkken, og det har ikke brydd meg det minste! Jeg som trodde jeg var miss Prippen, jeg hadde aldri trodd dette ville skje. Å bo på hostel er helt kurant, bortsett fra grusom "continental breakfast" og "fresh" juice. Drikke øl til fem kroner flaska, snakke gebrokkent engelsk med randoms, høre på høy musikk og dele rom med fremmede. Alt det er faktisk mer enn levelig. Og plutselig slår det meg at jeg ikke trenger å forhaste meg. At livet består av en nesten uendelig masse tid. At jeg har så mye av den at jeg kan sløse. At jeg ikke behøver å stresse med verken utdanning, barnehageplass, jobb, og så videre enda. Livet mitt har ikke noe endelig mål. Hva har jeg trodd var målet? Fast jobb og selveid leilighet? Ja. Men hva så da, når jeg har det? Da skal jeg ha samme jobben resten av livet, til jeg blir pensjonist? Javel. Men jeg trenger ikke å få denne faste jobben enda. Ikke at jeg er misfornøyd med det livet jeg har, men jeg vil ha mer! Mer liv. Plutselig gikk det opp for meg at verken lykken eller målet er å bli ferdig med studiene og få dette ordnede livet. Målet er å ha det fint hver dag. Det er sikkert det som menes med at veien blir til mens man går osv. Jeg må altså tenke på lykken her og nå, og når noe av lykken befant seg skvist mellom to uker i Kina, da er det sikkert enda mer av den et eller annet sted der ute.

juni

Jobber hver dag. 10 til 17. så drar jeg hjem og soler meg i kald vind med pus på fanget. når jeg legger meg, snakker jeg med A på skype til etter jeg har sovna og det egentlig bare er han som snakker. og så våkner jeg åtte timer etterpå og spiser frokost under lerketreet. men om en uke, da drar jeg til kina!

tilværelsen etter eksamen, sommer 2011

Ting er okei akkurat nu! Det har vært litt så som så siden oktober. Men guess thats called life. En periode, sier G. Akkurat sånn var jeg også i begynnelsen av 20åra. Midt mellom alt. Uten å vite hva man faktisk er mellom. For hva vil jeg? Bortsett fra å drikke vin, røyke sigaretter, ha fine klær og høye hæler? hehe. Joda. Jeg vil ta en mastergrad. Etter å ha snakket med T på fest på fredag vil jeg på utveksling. Men det har jeg villet hundre ganger før. Nok en gang en drakamp mellom alt. Mellom, mellom, mellom, mellom. Havner jeg noen gang på en kant? Forhåpentligvis. Jeg har lugg igjen da, og det føles i det minste helt riktig, selv om jeg ser ut som en Joni Mitchell ripoff. Men, så jeg er vel på vei et sted. Finner meg sjæl. Og så har jeg gjenoppdaget Rythms del mundo, det er småharry og herlig. Gjør dagen hakket bedre. (:

Dette semesteret tar jeg et emne som heter Kulturminnevernets historie. Og det er faktisk alt annet en tørt! Så fant jeg tilfeldigvis ut av byantikvaren mener bygningen jeg bor i er bevaringsverdig. Og da måtte jeg undersøke litt mer. Bjølsen Studentby er nemlig bygd på gårdsplassen til det som var Oslo Sporveiers bussgarasje/verksted. Av de opprinnelige bygningene på tomten står det igjen en gammel bensinstasjon, busshall og bygget som jeg bor i, et verksted. Det ble bygget i 1927-8 og så da slik ut:

Jeg bor på den andre siden av dette bygget, slik at jeg ser ut mot tre bygårder som ble bygget i 1916. De er bygget i et kvadrat med et stort gårsrom inni der det blant annet vokser høye trær:

Men uansett. Inne i verkstedet på Bjølsen så det slik ut i 1930:

I dag er bygget likt utenfra som det var i 1930. Fremdeles er det hvit murstein utvendig og vinduene med de røde sprossene er de samme, du kan se det her.

Men innenfra er saken en ganske annen:

Så vet du det. (:

(nesten alle bildene er hentet fra det fine nettstedet oslobilder.no)

Måket et tonn snø før jeg kunne åpne museet i dag. Når det eneste jeg egentlig vil er å ha bare ben i småsko! Det er ingen som kommer hit da, så det var ikke til så stor nytte. Men jeg fikk jo trent fiskebollene.

Tenker fryktelig mye på I og at det er grusomt at det finnes narkotika. Men det gjør det, og det provoserer meg noe enormt at folk er for legalisering. Det er det absolutt teiteste jeg vet.

Har et par prosjekter klare når jeg senere i dag reiser tilbake til Oslo: I leiligheten er det nemlig en fæl altoppslukende mørk rød vegg. Den må jeg dekke. Jeg tenker på den hele tiden og gruer meg til å se den igjen. Siden jeg fikk symaskin til jul, skal jeg blant annet lage en hodegavl til senga i lyst fint stoff. Da blir nettene lysere! I stua vil jeg henge opp en hylle og mange bilder. Skjønner ikke hva interiørarkitektene hadde i tankene når de valgte å lage en så dominerende vegg i en så liten leilighet. Makan. Jeg har tenkt å begynne på sykurs. Jeg kan jo å sy, men jeg kan ikke å sy etter mønster. Så det er prosjekt nummer tre. Altså etter hodegavl og ikea. Det vil si, det jeg først må gjøre er å fikse opp leiligheten etter at den har fungert som ungkarsbol i en måned. Men det er greit. A sier at å vaske og rydde er hobbyen min, kanskje det er litt sant. Jeg vet ikke. Men det er jo tilfredsstillende med et hyggelig krypin!

Også blir det veldig fint å komme tilbake til kjære Sophus Bugge igjen. Sitte der fra klokka ti til fem og være fornøyd med det. Spise lunsj fra bentoboksen jeg fikk til jul. Og så trene høypuls og styrke45 med M etterpå. Ja!

bloggetibloggblogg.

Når jeg er tilbake i Oslo igjen om en ukes tid, skal jeg prøve å presse ut av meg et par fornuftige ord. :) I mellomtiden skal jeg gå på ski, se kostymedrama og spise all maten mor og far tilbereder annen hver time.

Etter å ha vært uvanlig ufresh i tre måneder (null trening, tilnærmet lik null sminke, utslitte klær og sko), har jeg i dag gått til innkjøp av en nyyydelig leppestift fra Chanel, en vakker cardigan, og et par kule wedges. Jeg leta litt i klærne fra i vinter, samt mammas garderobe og vips! jeg ble høstklar. Av og til er det ingenting som er som jordisk gods.

Om en uke flytter A og jeg inn i en liten leilighet i Oslo. Det blir fint. Vi tror det blir fint. Aldri mer helgekjæreste! Hverdagskjæreste, mmm. Vi har vært to uker i usa, New Jersey, New York og Chicago, A er jo tross alt halvt amerikansk. Når det går bra å leve to uker sammen i en koffert, må det vel gå bra å leve sammen på 41 kvadrat? New Jersey var lovely; jeg vil bo i et viktoriansk hus! De er så kule. Gyngestol på verandaen foran huset. Ah, life. Bortsett fra at amerikanerne aldri sitter ute... New York var ålreit, kanskje vi var på feil sted, men vi ble ikke så imponerte som vi ble av Chicago. Vel, Central Park var jo herlig! Chicago var skyskrapere, blanke vinduer og åpne gater. Kunstmuseer og vakre parker. Helt nydelig. Men, var ganske så herlig å vende tilbake til norske grønnsaker og frukt. Og normalsize. Jeg er ikke fan av at alt skal være supersized. over og ut.

Altså. Venner som vil drikke vin med deg dagen før bursdagen, den dagen som var den første sommerdagen, er noe av det beste i verden.

Selma Lagerlöf og Göran Tunström - fortellerkunstens fornyere

Jeg tar et fag som handler om Selma Lagerlöf og Göran Tunström. Det er så fint:

Jan i Skrolycka för sin del började på att bli både förlägen och ängslig. Han visste inte längre om det var hans egen lilla flicka, som satt där, eller om det var en annans barn. Rätt som det var, makade han sig bort från platsen bland skolrådsledamöterna och flyttade sig närmare dörrn.

Til sist hade de stora barnen blivit prövade tillräckligt, och nu kom turen till de små, de, som nätt og jämnt hade lärt att läsa rent. Det var inte stora kunskapsförråd, som de satt inne med, men några frågor skulle de väl ha, de också. Och så skulle de göra litet reda för skapelseshistorien.

Först fick de svara på frågan vem det var, som skapade världen, och den kunde de klara, men sedan föll det sig till all olycka så, att skollärarn frågade om de visste någon annan benämning på Gud.

Då blev de bet, alla de små abcdarierna. De blev heta i kinderna, och de rynkade ihop pannskinnet, men det var omöjligt för dem att tänka ut svaret på en sådan förståndsfråga.

I de bänkarna, där de stora barnen satt, blev det ett viftande med händerna och ett viskande och ett fnissande. Men de åtta små nybörjarna knep ihop munnarna och fick inte ett ord för sig, inte Klara Gulla och inte någon av de andra heller.

– Det är en bön, som vi bruka läsa varje dag, sa skollärarn. Huru kalla vi Gud där?

Nu kom Klara Gulla på det! Hon förstod, att skollåararn ville, att de skulle svara, att de kallade Gud för fader, och så sträckte hon upp handen.

– Vad kalla vi Gud för, Klara Gulla? sa skollärarn.

Klara Gulla reste sig upp i bänken med högt blossande kinder och den lilla snärten til fläta bak i nacken stående rätt ut.

– Vi kallar honom Jan, svarade hon med hög och tydlig röst.

Och med detsamma gick det ett litet fnissande genom hela skolhuset. Herrskaper och skolrådsledamöter och föräldrar och skolbarn, alla drog de litet på munnen, och till och med skollärarn såg road ut.

Klara Gulla rodnade och fick tårar i ögonen, men skollärarn stötte pekpinnen i golvet og ropade:

– Tyst! Sedan sa han ett par ord för att förklara saken.

– Det var väl far, som Klara Gulla ville säga, sa han, å så sade hon Jan i stället, därför att hennes egen far heter Jan. Men vi få inte undra så mycket på den här lilla flickan, ty jag vet knappt om det finnes något barn i skolan, som har en så god fader som hon. Jag har sett honom stå här å vänta på henne utanför skolhuset i regn å rusk, å jag har sett honom komma bärande med henne til skolan, då vi ha haft yrväder å vägen har varit full av snö. Man får inte undra på att hon säger Jan, när hon ska nämna det bästa hon vet.

Skollärarn klappade den lilla flickan på huvudet, och människorna skrattade och var så rörda på samma gång.

Klara Gulla satt och såg ner och visste inte var hon skulle göra av sig, men Jan i Skrolycka var glad som en kung, för han hade helt plötsligt fått klart för sig, att den lilla flickan, hon var alltjämt hans och ingen annans. (Selma Lagerlöf, Kejsarn av Portugallien 1914, 39-41)

Når han kom gående langs kirkegårdsmuren, raslet det oppe i lønnkronen:

– Ho ho. I am a bird. Tanngluggen hennes sto på vid vegg.

– I live here with my friends.

Sidner prøvde å smile mot dette eneste smilet som fantes i hans verden.

– We are building en hule. Are you a bird?

– No, I am not a bird.

– Goodbye, Notbird!

(...) Det kunne være et lite brev på kjøkkenbordet:

Dear Mr. Notbird I am going to Saga kino tonight with my Friends. Are you going there with your Not-friends?

A Bird (Göran Tunström, Juloratoriet, 1983, 55-56)