Jeg har funnet perfekt musikk. Altså perfekt musikk å høre på når man egentlig ikke skal høre på, altså gjøre noe annet. Som for eksempel skrive oppgave. Jeg har jo gått lei av filmmusikken til Amélie for evigheter siden, så jeg har hatt et problem. Alle har sikkert oppdaget dem for århundrer siden, men nå har også jeg lagt meg på svenskehylla og smiler Carlingssøtt. Men ja. Jeg snakker om DETEKTIVBYRÅN. Jeg er henrykt!

Det er en prøvelse å bo i tolvte etasje. Vi alle drømmer vel om å fly?

Ikke at jeg har spesikfikke planer.

Det er høst. Jeg sykler og sykler. Jeg sykler til og med fort. Det suser i ørene. Det er nesten storm, så fort som jeg sykler. Tidligere hadde jeg ikke likt å sykle, nå er det herlig. Å suse bortover forbi høye blokker, gjennom de første tørre løv på veien, kjenne tårer i øynene og håret i ansiktet, det er ganske herlig. Tidligere hadde jeg heller ikke likt høsten. Ikke at melankolien har inntatt meg. Eller jo, kanskje. Men det melankolske er jo så vakkert. Det suser i tolvte etasje og jeg lurer på om jeg får sove i kveld.