Nå har jeg hatt min første eksamen på Universitetet i Oslo.
Det gikk greit det, faktisk.

Hadde jeg bare fått sove...

...hadde jeg ikke tenkt et år tilbake i tid, fundert på alt som kunne vært bedre eller verre. Jeg hopper over å tenke på hva som skjer nå og tenker frem i tid. Hva vil skje om halvannet år? Det er nesten så jeg ikke tør tenke på denslags, men det skjer likevel. Det er nemlig sannsynlig at et slikt spørsmål som jeg har i tankene vil dukke opp da. Men man vet vel aldri? Nei, man gjør ikke det. Ikke ble jeg særlig lystig av å lese Kjell Askildsens noveller heller. Hvorfor finnes tekster som gir deg en så elendig følelse? Jeg angrer på at jeg ikke begynte å lese Kjærlighetens historie når jeg først skulle lese noe utenom pensum. Da hadde jeg kanskje sovet nå. Sånn kan det gå, sier de og nikker medsigende. Tja, tenker jeg. Hva kan gå og hvor er sånn? Jaja, og nei, sier vi. Jeg lengter etter varme. Kan ikke noen kjøpe en reise til meg? Til India? Så kan jeg være den lille prinsessen for en tid. Fy så trist den filmen er.
Burde jeg prøve å sove nå?

You can wear your fur like the river on fire

Det er bedre å bo i Oslo fordi:

folk holder døra for deg
folk stanser bussen og trikken hvis de ser at du kommer løpende for å rekke den
folk holder automatisk til venstre slik at trange passasjer blir fremkommelige
folk venter på deg i heisen, så du slipper å vente på at heisen skal gå opp og så hente deg igjen
folk på lesesalen smiler til deg når de har sett deg der et par ganger
folk hilser bestandig, selv om man bare har snakket sammen én gang
folk er interessert i deg, fordi du virker bra
folk smiler til deg på gata